14 september 2006

Hvor er det best for oversettere av litteratur?

Jeg har inntrykk av at oversettere får mer anerkjennelse i Norge enn i Storbritannia. Med det mener jeg at folk er klar over at de eksisterer. Det er jo et skritt i riktig retning, selv om mye av oppmerksomheten sikkert bare er det vanlige:

"se, jeg fant en feil av oversetteren, se der, FEIL". Det er vel lett å glemme resten av teksten, som man ikke fant noen påviselige feil i, og som man attpåtil har nytt å lese. Forfatteren er jo så flink, og bruker slikt et rikt og vakkert språk. Men så blandet altså den dumme oversetteren seg inn i leseopplevelsen. Noen påstår til og med at enkelte oversettere er bitre, og derfor blir litt sarkastiske. Det er bare tull.

Nå har man vel Oversetteraksjonen 2006 å takke for spaltemillimeterne som er viet til oversettere i norske aviser i vår og sommer, og det betyr jo til og med at det ofte dreier seg om noe så smakløst som penger. Ja, ikke vet jeg. Navnet på bokomslaget OG penger? Vi kan jo bare forestille oss i våre verste mareritt hva som blir det neste på listen. Innendørs svømmebasseng, kanskje.

Jeg har en lei tendens til å lese the Sunday Times på søndager, og for bokanmeldelsene har jeg utviklet en liten lek der jeg prøver å gjette om en bok er oversatt fra et annet språk. Ledetråden jeg bruker er oftest forfatterens navn, men det er heller ikke lett i dagens verden, der ikke alle britiske forfattere heter Smith (og det er jo godt, ellers blir det mye forvirring). Men andre ledetråder har jeg ikke, så jeg gjetter trøstig videre. Det er jo mulig at de kommer til å inkludere denne informasjonen, og til og med strekke seg så langt som til å navngi oversetteren, i fremtiden en gang.

Jeg er faktisk kjent for å være vulgær, så nå skal jeg snakke litt om penger (kunstnersjeler vil kanskje hoppe over dette avsnittet): The Translators Association i Storbritannia, en "underavdeling" av the Society of Authors anbefaler en minstepris på £70 per 1000 ord. Oversetteraksjonen krever et minstehonorar på kr 244 per side. Det er ikke så særlig mye, spesielt når du regner med at ingen har oversettelsesarbeid hele tiden (dette går på enkeltkontrakter per bok eller kanskje en serie hvis du er heldig), og at man må ordne med pensjon og slike ting selv.

Hvis noen som har greie på statistikk og slikt kan regne ut hvordan det står i forhold til hverandre (når man tar hensyn til lønnsforhold i de to landene), så må de gjerne det. For meg sa det stopp ved forsøket på å finne et sammenligningsgrunnlag når én betales per 1000 ord og én per side.

Min konklusjon: hvis du er oversetter, bør du bo i Norge, om ikke annet, så fordi oversettelser faktisk utgis der. Hvis du er forlegger vil du nok heller bo her i Storbritannia. Ihvertfall når det gjelder forholdet til oversetterne, de er jo så fordømt frekke i Norge - her er det vel usannsynlig at du trenger å ha noe med dem å gjøre i det hele tatt.

Til slutt vil jeg gjerne påpeke at dette er IKKE et uttrykk for at norske oversettere bør være takknemlige, den meningen lar jeg forleggerne stå ved alene. Jeg har aldri syntes at det var noe særlig til unnskyldning at andre har det verre: det er jo ALLTID noen som har det verre.

Oversetteraksjonen 2006 har min fulle støtte (og det er så vidt de kan holde tårene tilbake av ren takknemlighet - uten min støtte hadde jo lufta gått helt ut av aksjonen).

Ingen kommentarer: